My precious

My precious

Dette er min følgesvenn gjennom de fleste årene i mitt liv, sjarmerende ikke sant?

Dette er min sabotør.

Jeg har i alle år følt at det sitter en lite hyggelig fyr på skulderen min og hvisker inn i øret mitt veldig negative ting. Hver gang jeg kom igang med ny endring, hver gang jeg bestemte meg for at Nå! Nå skal det skje, her skal det bli et bedre liv. Tror du det holdt veldig lenge? Neida, sabotøren satt parat til å trykke meg ned, til å innse at det ikke holdt. Ikke denne gangen heller.

"Du klarer det aldri", sa sabotøren. "Du har alltid mislykkes, hvorfor skulle det være annerledes denne gangen? Du klarer ikke å leve uten sjokolade, og du er ikke glad i å trene heller, vet du det?"

Jeg hadde mange dialoger med sabotøren gjennom årene, helt ubevisst, selvsagt. Jeg er ikke så sprø som det høres ut som, vær ikke redd. Men han plaget meg stort, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med han. Da jeg kom til helseheimen satt han fortsatt på lasset. Men han virket litt svakere nå, han har vel antagelig aldri vært glad i å reise når jeg tenker meg om. Her langt hjemmefra fikk han faktisk et ansikt for meg, han var jo virkelig denne ufyselige fyren fra Ringenes Herre. Har jo ikke akkurat noe å skryte av han heller. En av de første dagene spylte jeg han faktisk rett ned i sluket, det var en veldig god følelse. Tok rett og slett dusjen og spylte han bort fra skulderen min. Oh lykke. Her oppe ble jeg stadig sterkere, troen på at dette virkelig er starten på et lettere liv blir større og større. For å være helt sikker på at denne ekle fyren er borte for alltid, gikk jeg en tur helt alene en ettermiddag, opp til tjernet. Der kastet jeg han rett og slett i vannet og sa min hjertens mening om han. Nå er han borte. Og han skal aldri, aldri noensinne komme tilbake til meg.