Tilbake....

Så var jeg tilbake. Etter svært lang tid, men i live. Og med langt mer erfaring,
nye oppdagelser og klar for å fortsette denne veien mot et lettere liv.
Jeg skal aldri, aldri noensinne gi opp. Med nytt håp går jeg videre.
Måneder har gått, en av de tøffeste perioder i livet mitt, av grunner som ligger
langt utenfor selve livsstilsendringen, men som stoppet hele prosessen.
Men her er jeg altså, full av håp og tro på framtiden.
Status på helse og vekt er faktisk bra, kroppen fungerer, jeg er i aktivitet,
i full jobb, trener og mosjonerer og det bobler av lykke rimelig ofte.
Vekta har ikke gått nedover med stormskritt, men sakte men sikkert rusler vi i riktig retning; snart runder jeg et nytt mål. Oh lykke.
Alle som kjenner meg godt nok vet hva det uttrykket betyr... Da er jeg virkelig utstyrtelig lykkelig:)
Og det skal jeg fortsette med.
Og bloggearmen skal trimmes, jeg lover for meg selv og kanskje for noen som leser dette?

Takk for god oppfølging!

Vel hjemme igjen etter et oppfølgingsopphold.
Var veldig spent på hvordan dette skulle bli; det første oppholdet ble jo utrolig bra, og en ny start for meg og min etterlengtede livsstilsendring.
Kunne noe så bra virkelig gjentas?
Det kunne det. To uker denne gang, nå også i full lykkerus, full av håp, proppfull av energi.

God og sunn mat vi bare kunne forsyne oss av uten å ha brukt en kalori til å tenke ut, kjøpe inn, lage, brase og styre. Herlig. Jeg har lenge visst at maten gjør mye med et menneske (hvordan skulle jeg ha kunnet unngå å lære det??) Men aldri har jeg visst at det har så stor betydning, for energi, for balansen i sinn og kropp.

Trening! Å kunne ha nok tid til trening, til å starte dagen på tredemølla til musikk og blant venner! (riktignok trøtt som en strømpe i havsnød - og det er ingen spøk) Hadde bestemt meg for at morgentrening skulle gjennomføres uansett søvnmangel i disse 14 dagene, og det målet nådde jeg. 7 timer tilsammen på tredemølla, lykkelig som en loppe, det blir en hel arbeidsdag det:)

Trening i grupper, i sal på matte, styrketrening, sirkeltrening. Trening i basseng, riktignok kun en gang, men veldig moro! Særlig kampen med ball, gutter mot jenter. Her er jenta si som tok helt av, er litt redd jeg kunne ha kommet til å drukne noen i min iver etter å få inn et mål for jentene?

Opp "blodslitbakken" hver eneste dag, det var også et mål jeg oppnådde. I all slags vær, dag eller sen kveld, herlig var det uansett. Ny teknikk med Michael Jackson i øret på fullt volum, han og jeg har gått mange mil sammen, nå er han god til å drive meg opp bakker uten å stoppe.

Turer ute i naturen, denne gang sommer /tidlig høst. Fantastisk flott. Fant roen der i skogen.
Flyttet rett og slett inn der ved vannet, bodde der en hel dag og tømte hele hodet for bekymringer. Sov på en krakk. Fikk gjester. Hadde bål. Ble god på å steke epler med kanel.
Å se en fisker ikke få fisk uten at det gjorde noe som helst.
Dette er et av mine "øyeblikk" jeg vil bevare i hjertet mitt, hele livet.

Turer til fots, turer med bil, opplevelser jeg har med meg. Flott natur. Fine samtaler, jeg kunne snakke eller la være. Synge eller ikke. Mye humor, latter. Mye glede. Mye forståelse. Være hundre prosent meg selv.

Fikk noen tips av fagperson som jeg ikke hadde drømt om. Jeg lærte noe nytt om meg selv.
"Dimme ned" var rådet. Jeg? Som er så rolig?? Nå har jeg lært at man faktisk bruker mye energi på å være heftig og begeistret også. Trodde bare det ga mer energi jeg, som å trene omtrent.
Neida. Helt feil. Når jeg nå prøver å etterleve dette ser jeg at det stemmer. Ikke at jeg har tenkt å slutte med å la meg begeistre, bli engasjert, men kan jo rett og slett dimme litt ned da. Det skader ikke. Så holder jeg kanskje en smule lengre? Er antagelig også greit for dem jeg har rundt meg til daglig, kan vel bli litt mye noen ganger? Men jeg skal aldri drepe gleden ved å være til. Ikke nå når jeg nettopp har funnet den igjen. Det gjelder bare å balansere.

Jeg var så utrolig sliten da jeg kom til dette oppholdet. Hodet var fyllt av bekymringer.
Men jeg gjorde som forrige gang, tok en skikkelig "time out", alle mennesker burde få denne sjansen med jevne mellomrom. Jeg tømte hodet for alle vonde tanker, levde der og da og hadde to helt perfekte uker. Det satte meg igang igjen. Lenge leve oppfølging:)
Tusen takk til dere som bidro, og til dere som støtter og er der i livet mitt.
Hva skulle jeg gjort uten?

Hr. Sabotør nærmer seg...

Nå er gode råd dyre, som det heter. Han nærmer seg ganske raskt, jeg gjør det jeg makter for å holde han unna, men jeg føler han puster meg i nakken. Kan hende frøs han så utrolig der oppe i tjernet, og fant seg en vei ut. Klart han liker seg bedre her hos meg, foran peisen. Og han kan bedrive den sporten han virkelig er god til, å bryte ned positive, glade tanker. Fortelle meg at jeg bare kan gi opp, denne endringen vil jeg aldri klare.

Hver dag starter jeg med ett ønske: Denne dagen må bli sunn og frisk, jeg skal holde meg unna sukker, jeg skal trene, jeg skal spise sunt. Men stadig oftere innhenter den snikende utmattede følelsen meg et stykke utover dagen, og motivasjonen synker til nullpunktet. Igjen er jeg i ferd med å miste kontrollen, maten og sukker styrer meg stadig oftere i et mønster jeg har jobbet så hardt for å komme ut av. Lenge varierte vekten 1 kg opp og ned, og det er jo helt normalt. Denne uken var det blitt 2 kg opp. Klarer jeg ikke å stoppe det nå er det veldig fort gjort å gå opp igjen 10 til, og da er vi tilbake der vi startet. Nok en gang. Mitt høyeste ønske er å gå nedover, gjerne i rolig tempo, men i riktig retning før våren kommer.

Hva skjedde? Helt opptil jul levde jeg i lykkeboblen min. Jeg spiste helt normalt, hadde et helt avslappet forhold til mat. Jeg hadde ikke lyst på sukker, jeg var mett og følte meg vel, i god form og hadde positive tanker, gledet meg til å gå videre. Så kom jula. Jeg spiste ikke så galt, men det ble jo noe marsipan, godteri, julemat... I begynnelsen fungerte det veldig bra. Jeg kjente jeg hadde kontrollen fortsatt. Men etter hvert ble avhengigheten større, overspisingen kom igang igjen. Sakte, men sikkert. Umerkelig. Hverdagen kom. Jeg klarte ikke helt å gjennomføre trening så ofte jeg ønsket, spiste ikke fullt så sunt som jeg hadde planer om. Gikk riktignok ned de 2 kg som hadde lagt seg til i jula, og tenkte at dette skal nok gå bra! Men kom jo ikke riktig igang igjen. Treningen gikk tregt. Selv med yndlingstrener på plass og nytt morsomt treningsprogram var det vanskelig å trene regelmessig. Jeg ble mer og mer engstelig, fikk fler og fler tunge tanker. Ikke en gang til! Det orker jeg ikke.

Hva nå?

Ikke gi opp! Mist aldri motet, hold fast i troen på at dette skal du klare.

Skriv om det vanskelige, legg det bak deg, morgendagen (eller resten av dagen) ligger der ubrukt, klar til nye sjanser.

Gjør aldri den fatale feilen at du tenker alt eller ingenting.

En venn minnet meg på å fokusere på det vi klarer, det behøver ikke være alt på en gang.

Disse ordene har hjulpet, jeg holdt faktisk på å gå i samme felle som alltid før.

Hent styrke hos de menneskene som gir deg mot til å gå videre.

Møter noen Hr. Sabotør, hils han og si at her er han ikke velkommen.

Mitt nye liv har ikke plass til han.

Jeg trenger håp

Tenk om livet hadde vært like strålende som sjøen en sommerdag, like blå og full av lys som en høy himmel, like lett som bomullsskyer?

Det er fortsatt vinter, jeg fryser, dagene varierer mellom depressive og mer håpefulle.

Jeg lever ikke lenger i boblen, heller ikke i senvirkningene etter lykkerusen, føler meg forlatt og er i ferd med å miste motet, kjemper hardt for å holde sabotøren borte fra skulderen min. (se eget innlegg)

Hvorfor da dette fantastiske bildet over, hav og himmel som oser av håp og glede?

Kun en grunn. Her skal mobiliseres. Her skal jobbes, slites, jeg skal grave fram den gode følelsen jeg levde i, jeg skal grave dypt, men skal aldri noensinne gi meg! Aldri mer skal jeg møte en vår så tappet for krefter, så dyster, så innpakket i min egen kropp at jeg ikke klarer å nyte de fantastiske dagene da livet våkner på nytt. Denne våren skal jeg møte i bedre form, med en lyst til å røre meg, gå turer innover i skogen i hvitveislandet, finne steder ved havet hvor jeg kan finne ro og harmoni og den fullkomne lykke. Føle at det er nå! Nå jeg lever. Møte våren litt lettere enn før. Fortsette endringen, bli kvitt enda fler av de forhatte kiloene som har formørket livet mitt i altfor mange år. Her skal mobilieres, her skal jobbes. Jeg trenger alt jeg har av kraft. Jeg trenger venner som støtter meg.

Lengter etter hav og blå himmel. Gi meg styrke. Gi meg håp.

Brrr... Jjjjeg ffryyser...

Det er kaldt!!!

Jeg fryser, fryser. Fryser på hender, fryser på føtter, fryser hjemme, fryser borte, fryser på jobb, fryser i bilen, fryser ute....

Føler jeg bruker alle krefter jeg har for ikke å fryse helt bort.

Fare på ferde???

Humøret fryser også sakte men sikkert til nullpunktet, håpet og troen er i ferd med å fryse fast, motivasjonen er iskald, treningen går tregt og knirkete.
Kroppen lengter etter mat å varme seg på, noe søtt og godt og lindrende...

Men gi opp? Nei, aldri om det skal skje! Jeg får ta de kalde, trøstesløse dagene, bære over med de mindre heldige valgene, komme meg på trening og hoppe i det varme vannet i bassenget,snart kommer våren!
Og jeg er så heldig at jeg kan få støtte av de menneskene som betyr så mye for meg, for endringen min.

Vi jobber fram mot våren! Mot varmen, mot håpet, mot gleden av å ha oppnådd resultater,den første våren på en evighet jeg kan møte noen størrelser mindre.
Og selv om det er langt igjen til målet er veien jeg skal gå lysere enn noen gang.

Hjemkomsten

Også var vi hjemme igjen.... Det begynner å bli lenge siden, føles som et helt liv.
Jeg både gledet og gruet meg. Det skulle bli rart å forlate boblen, å komme ut igjen til det virkelige livet. "Det er litt skummelt der ute" kan best beskrive den følelsen jeg hadde da jeg kom hjem, blandet med følelsen av at det ville bli godt å komme tilbake til livet sitt igjen.
Kunne jeg virkelig tro på meg selv? Jeg hadde startet så uendelig mange ganger før. Hadde vært overbevist om at nå! Denne gangen greier jeg det. Men den helt store skjelven hadde jeg heldigvis ikke.

Det gikk over all forventning! Den gode følelsen av kontroll holdt seg, og den intense lykkefølelsen var der fortsatt, utrolig, men sant. Det gikk lekende lett å holde seg til sunn mat, søthungeren var fortsatt borte. Jeg smakte ikke sjokolade på flere uker, og det var ikke vanskelig. Jeg hadde bare ikke lyst, og savnet var derfor ikke tilstede. Jeg hadde stor tro på at jeg skulle greie det denne gangen. Ikke var jeg panisk eller stresset heller, sakte men sikkert gikk kiloene av. Jeg hadde tid denne gangen til å la kroppen bli mindre uten mas. Var jeg borte tok jeg et kakestykke hvis jeg selv ønsket det, men det ble med ett stykke. Og ingen ukontrollert sprekk i etterkant som i tidligere tider. Klærne ble større og større.... Utrolig deilig! Kjøpte ny bukse med en gang, og den ble også bare større etter hvert. Litt lite klær som passer akkurat nå, men jeg ser det som en overgang og nyter den deilige følelsen av endelig å gå riktig vei.

Alt takket være Åsen:) Og min herlige gruppe:) Bare tanken på dem, på alt jeg har opplevd er nok til å holde meg igang. For en god hjelp! Jeg skulle ønske alle kunne oppleve det samme. Og den intense følelsen av å leve igjen, bagateller forblir bagateller, jeg lar ikke uvesentlige ting ødelegge for meg. Jeg nyter energien som stadig bobler. Overskuddet som holder seg fortsatt, selv etter full dag på jobb.

Og trening! Jeg elsker å trene, skulle bare ønske jeg hadde mer tid til det. Full jobb, hus og hjem, gammel søt mor, mann og barn og venner og familie.... Vil så gjerne gjøre alt jeg, men dagene flyr av gårde.
Turene blir dessverre for få, ønsker veldig å være mye ute i skog og mark. Men har kommet skikkelig i gang på treningssenteret, og yndlingstrener er tilbake, jeg er veldig heldig. Svømming har jeg tatt opp igjen, jeg har også funnet på det geniale at jeg kan svømme før arbeidstid. Da er jeg lykkelig da! 1000 m før kl. 08 om morgenen, det gir en helt spesiell følelse.

OG så kom jula...
Ja. Jeg synes nærmest det var irriterende at den kom, hadde veldig lite til overs for ribbefett og pølser og marsipan kjente jeg. Men jeg kan nå ikke engang styre årets måneder, så jula kom uten mitt samtykke. Jeg hadde tenkt en del på forhånd og hadde bestemt meg for å slappe av, og nyte mat på en naturlig måte. Jeg spiste sjokolade igjen, og det smakte godt, men jeg tok ikke av.
Men jo lenger ut i jula vi kom, mer spiste jeg. Jeg begynte å bli litt engstelig. Redd for nok en gang å falle av, ikke å klare det. Da er det godt med støtte fra mennesker som skjønner. Familien min, nære venner og og mine Åsen-mennesker. Det er jo hele forskjellen! Jeg er ikke alene lenger, og er mer ærlig mot meg selv enn jeg noensinne har vært.
Etter en stund med dagligliv og jobb har jeg tro på at dette skal jeg klare! Og da er jo jula bare en ny god erfaring. Slik det skal være.

Og her er altså jeg. Jeg håper den herlige boblefølelsen kommer tilbake, og at endringen bare fortsetter. Mot lysere tider. Mot vår. Da skal jeg sitte på en tue i skogen og bare være lykkelig.

Jeg har levd i en boble. I flere uker var jeg i denne boblen, levde sterkt og fullt og helt. Totalt lykkelig. Det aller meste var uvesentlig, her fantes ingen bekymringer. Det er helt umulig å skulle sammenligne det med noe som helst, det nærmeste måtte være å leve i ammetåke, for de som har opplevd den tilstanden. Forskjellen er at man slipper å bli avbrutt av et skrikende lite vesen som krever deg. I min boble var det bare meg, kun meg som levde.

Aldri i mitt liv har jeg levd sterkere. Nytt håp, ny tro på at endringen endelig skulle skje preget meg.

Den første dagen gjorde jeg et aldri så lite forsøk på å ikke glemme samfunnet utenfor helt, jeg gikk til det skrittet å kjøpe en avis. Hvor bortkastet! Totalt uinteressant. Leste ca. 2 setninger før jeg la den i skapet. Ute av syne, ute av sinn. Og jeg kvittet meg raskt med den dårlige samvittigheten som forsøkte å snike seg fram. Kunne jeg virkelig holde hele verdens begredeligheter på avstand? Jeg bestemte meg for å tillate meg selv en skikkelig "time out", nå skulle det dreie seg om meg. Om mine valg.

Mine nærmeste der hjemme var selvfølgelig med meg i boblen. De er alltid en del av meg, jeg tror uansett i hvilken tilstand jeg vil komme til å være, i koma? Død eller levende. Jeg snakket med dem på telefon hver dag, hadde meldinger på mobilen. Godt å vite at jeg ikke var helt glemt. Godt å vite at jeg betyr noe for noen. Noen gode venner fulgte meg også, trygt å vite at de er tilstede, og er der når jeg kommer tilbake til hverdagen.

Dagene kom og gikk, tidlig opp, stadig like lykkelig kl 07.00 om morgenen på tredemølla. Gå til dekket frokostbord etter en god lang dusj. Spise sunn og god mat med god samvittighet. Sammen med de menneskene som skulle komme til å bety så mye for meg.

Tiden var preget av trening, måltider med mat som jeg kjente kroppen hadde godt av. Foredrag, mer eller mindre vellykket, men jeg var alltid like lyttende, for kan hende? kommer det noen viktige ord jeg kan ta med meg videre? Turer ute i naturen, ofte var gruppa samlet, og jeg lærte meg at det faktisk er hyggelig å gå på tur med andre mennesker. Noe jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, hadde forsøkt å unngå en god stund. Opp den fryktelige bakken, første gang med fortvilelse uten å ville innrømme hvor tungt det var, etter hvert lettere og til slutt kriblet det nesten i kroppen, dette klarer jeg! Jeg var utrolig sliten da jeg flyttet inn i boblen. Livet i boblen er helt klart energifremkallende. Etter kun kort tid føltes jeg som et helt nytt menneske.

Kveldene. Mange timer med kortspill, samtaler og mye humor. Mennesker som vil bety noe for meg resten av livet, som vil bety mye for min endring.

Jeg ser allerede fram til å komme tilbake om et år. 2 uker denne gang. Jeg håper inderlig det er noen av de samme menneskene jeg treffer da. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få det aller beste ut av det oppholdet. Tanken på at jeg skal tilbake driver meg også framover.

Vi var flere som var litt engstelige for hvordan det ville bli å komme tilbake til det virkelige livet.

Sammen er vi sterke. Etter en knapp uke hvor jeg har blitt kastet inn i full jobb, hus og heim, matinnkjøp, familie og venner, begynner jeg å føle meg trygg. Trygg på at endringen fortsetter. At jeg er sterk nok. Sabotøren min ligger fortsatt i tjernet, det på bildet ovenfor. Der skal han bli liggende. Og jeg kan sakte men sikkert krype ut av boblen min.