Min historie.

Min kamp mot kiloene startet allerede i en alder av 6 år. De første årene av mitt liv var jeg faktisk et magert barn. Det siste året før skolestart la jeg på meg mange kilo, og var et overvektig barn første skoledag. Ikke spesielt heldig, barn kan være nådeløse. Hva som skjedde den gangen er det ingen som vet, og den gåten forblir uløst. Jeg har alltid hatt gode venner, og en veldig støttende familie, så årene på skolen ble ikke dystre som mange barn opplever. Jeg ble respektert i klassen, og trivdes godt. Men selvfølgelig, vonde minner er det - ikke til å unngå å få diverse kommentarer som brenner seg fast for resten av livet.

Familien har alltid støttet meg, og jeg er sikker på at det er grunnen til at jeg alltid har hatt det godt med meg selv til tross for kiloene jeg hater som pesten. Mor og far og søster som er verdens største "myrsnipe" hvis dere vet hva det uttrykket betyr? Alle mennesker burde ha en egen myrsnipe.. Jeg ble alltid rost og støttet, godordene haglet over meg og ga meg den selvtilliten jeg trengte for å kunne fungere ute i verden. Jeg har alltid vært på god fot med jenta dypt der inne i sjelen, kroppen derimot hater jeg. Dypt og inderlig.

Ungdomstid som overvektig er heller ingen lek, men gode venner hjalp meg til å føle at jeg faktisk hadde gode år, var med på mye og har mange gode minner. Men selvfølgelig, sårheten er også en del av denne tiden. De fleste unge jenter er opptatt av klær, hvordan i all verden kunne jeg glede meg over de store plaggene jeg måtte kjøpe? Den gangen var det ikke butikker med store størrelser som kjedebutikkene har i dag. Når jeg nå prøver å tenke tilbake kan jeg faktisk bare huske et par anledninger jeg kjøpte klær, skamfull i en damebutikk... Dette har jeg faktisk fortrengt. Hmmm. Det var jeg ikke klar over. Høye, hvite lakkstøvletter som var så moderne gadd jeg ikke engang prøve. Jeg visste jo de ikke ville passe.

Men heldig er jeg! Mannen i mitt liv var der helt fra barnsben av, og vi ble kjærester da jeg kun var 16 år. Det tok han en god stund å overbevise om at det faktisk var meg han ønsket. Hæh? Er det virkelig mulig?? Og siden levde de lykkelig i alle sine dager... Ja, vi gjør det! I en alder av 50 ønsker jeg ingen annen mann. Og han er der, gjennom mange år med håp og skuffelser når det gjelder vekta. Gjennom sviktende helse og bedre helse, operasjoner, opp- og nedturer. Alltid tilstede. Jeg er utrolig heldig.

Og barna da!! Tre skjønne barn som nå snart er voksne, og støtter sin mor ett hundre prosent på denne veien mot et lettere liv. Aldri fordømmende, aldri en vond kommentar, kun støtte og tålmodighet om at Ja! Mamma! Du klarer det sikkert. Utrolig, ikke sant?

Alt ligger til rette for meg. Jobben gir meg veldig mye, både innhold og veldig gode kolleger. Jeg kjeder meg aldri, har hobbyer og en stor porsjon arbeidsglede over det meste jeg foretar meg. Har gode venner som kjenner meg til bunns og som jeg kan være helt meg selv sammen med. Selv på stranda, iført den forhatte badedrakten, kan jeg ha det bra sammen med dem. Egentlig skulle jeg vært lykkelig som en loppe. Og det har jeg ofte vært. Men det mangler alltid noe, kroppen er i veien, de ufyselige kiloene ligger der og stenger for den totale lykke. Jeg vet den finnes. To-tre ganger i livet har jeg klart å gå ned nesten til normal vekt, for hver gang sakte men sikkert å gå opp igjen. De gangene jeg har vært tilnærmet slank husker jeg som en rosa drøm, det var utrolig deilig. Stemmer ikke, sier noen. Vi har vel alle hørt om de store som ble så veldig skuffet da de ble slanke? At deres drøm ikke ble virkelighet, var oppskrytt? Slik er det altså ikke for meg. Jeg var utrolig lykkelig som slank. Og vet jeg kan bli det igjen. Ikke fordi jeg tror at alle problemer forsvinner med kiloene, det finnes et og annet i livet som gjør at det skurrer til tider. Men det hjelper da virklig ikke å drasse rundt på en hel haug vemmelige kilo! Hvem i all verden blir lykkelig av det? De som sier de har "akseptert seg selv som de er" tror jeg ikke noe på. Og det mener jeg.

Og her er altså jeg - i begynnelsen av en livsstilsendring. Bloggen ble planlagt allerede tidlig i høst, og navnet også - NYTTLIV.COM - skulle altså få meg av gårde, til begynnelsen på et nytt liv.

For mens utseendet var det viktigste da jeg var ung, er helsa det jeg tenker mest på i disse dager. Det siste året har jeg vært så utrolig sliten, energien har vært helt på minussiden, og jeg har sittet mye i godstolen. Fått mye vondter og har følt meg skikkelig pyton. Diabetes, høyt blodtrykk, søvnsykdom, "sykelig overvekt" (forresten et grusomt begrep). Risikofaktorer,

det er meg det. Har følt jeg er skikkelig dødsdømt hver gang jeg åpner avisen og det står beskrevet om livsstilssykdommene som florerer i samfunnet vårt. Disse menneskene som ikke klarer å ta vare på sine egne liv. Mye fordømmelse der.

Jeg tror det ofte er en mening med det som skjer. Ser det ikke alltid, men denne høsten ble redningen en søknad om rehabilitering som fastlegen faktisk trodde på. Jeg fikk plass ved en "helseheim", lenge før jeg trodde var mulig. Jeg tror nok det var akkurat her og nå jeg skulle være. Har nå bak meg noen av de mest utrolige ukene i mitt liv. Jeg har levd i en boble av lykkerus. Trening, god og sunn mat og forskjellige foredrag som er relevant for meg. Tid til meg selv og min endring. Og menneskene! Det var akkurat dem jeg skulle møte. Som skulle gi meg all den motivasjon jeg trenger til en ny start, et nytt liv. Jobben fortsetter når jeg kommer hjem, jeg vet at problemene ikke er over, at det vil koste svært mye å fortsette.

Men jeg har fått troen på at det vil lykkes. Jeg har fått håpet tilbake.

Da er det bare å gjøre det, ikke sant?